Havbruksnæringen har fått tidenes skattesmell, men næringen kan ta grep for å begrense skadene.

Regjeringen vil hente inn 33 milliarder kroner fra kraft- og havbruksnæringen. For oppdrettsnæringen foreslås det en grunnrenteskatt på 40%. Nyheten førte umiddelbart til at havbruksaksjer stupte på Oslo Børs.

Foreløpig er dette Regjeringens forslag. Hva som blir fasiten når Stortinget klubber budsjettet igjennom før jul avhenger av debatten fremover.

For havbruksselskapene som ønsker å påvirke utviklingen er det både ting de bør gjøre, og ting de bør unngå.

Det er flere gode argumenter for å stoppe eller begrense grunnrentebeskatningen. Men skal man få gjennomslag og sympati for argumentene er det avgjørende hvem det er som er avsender av budskapet. Vellykkede bedriftseiere vil ha store utfordringer med å nå frem til politikere til venstre for midtstreken. Skal man lykkes i kommunikasjonen må man hente inspirasjon fra de gamle grekerne.

I retorikken er gullrekken argumentene logos, ethos og pathos. Enkelt oversatt fornuft, troverdighet og følelser. Klarer man å kombinere de tre er sjansen stor for at opinionen lar seg overbevise.

Logos

Det er mange fornuftsargumenter havbruksnæringen kan bruke.

For det første vil økt beskatning av norske oppdrettsanlegg ramme lokalsamfunn langs kysten av Norge hardt. Disse lokalsamfunnene er ofte helt avhengig av lokale eiere som med sine overskudd bygger lokalsamfunnet nedenfra gjennom investeringer basert på samfunnsansvar, og ikke bare rene lønnsomhetsbetraktninger. Det er vanskelig å se for seg at investorer bosatt i London, New York eller Shanghai vil føle det samme samfunnsansvaret.

For det andre er det en langsiktig utfordring knyttet til grunnrentebeskatning, fordi man får insentiver til å flytte produksjonen til andre steder. Havbruksnæringen er en internasjonal bransje, og økt beskatning i Norge kan føre til økt produksjon hos Norges konkurrentland Chile, Canada og Skottland. Det er på lang sikt også økt risiko for etablering av store landbaserte lakseanlegg utenfor byer som Shanghai, New York, Paris, Tokyo. Det er ikke Norge tjent med.

For det tredje kommer den nye grunnrentebeskatningen på toppen av formuesskatten som allerede er en stor byrde for lokale eiere av oppdrettsanlegg. Denne skatten slipper utenlandske eiere av norske oppdrettsanlegg, og det er ikke mulig for norske eiere å få penger til formuesskatt fra nærmeste NAV-kontor.  

Ethos

Fornuftsargumenter alene er lite verdt om ikke avsenderen er troverdig. Enkelte vil automatisk mistenkte direktører og eiere for å bare være opptatt av å mele sin egen kake. Folk vil heller lytte til arbeidsfolk som frykter for jobbene sine, ordførere som frykter fraflytting, og idrettslag som er avhengig av støtte fra lokalt næringsliv. Hvis disse kan fremføre fornuftsargumentene er sjansen for gjennomslag større. Bedriftene som har vært flinke til alliansebygging og har gode støttespillere vil dra nytte av det nå. De som ikke har det, har en jobb å gjøre.

Pathos

Troverdige kilder som presenterer fornuftsargumenter med en porsjon følelser har den sterkeste overbevisningskraften. Hvor ligger så følelsene knyttet til grunnrenteskatt for havbruket?

By og land har alltid vært en sterk konfliktlinje i norsk politikk, og denne konflikten lever fortsatt i beste velgående. Følelsene er sterke. Noen er inne på det allerede. Det snakkes om lysene som kommer til å bli slukket langs kysten, og flere vil komme til å snakke om skattekronene som skal kanaliseres til Oslo mens lokalsamfunnene der verdiskapingen skjer sitter igjen med smuler.

Det er vanskelig å tro at Senterpartiet står samlet bak forslaget med tanke på Senterpartiet så sent som i 2020 gikk hardt ut mot grunnrenteskatt på havbruk. Lokale senterpartipolitikere står nå i en veldig vanskelig situasjon når de skal forsvare dette i sine lokalsamfunn. Dette representerer også en mulighet for politisk påvirkning.

Brage Baklien er seniorrådgiver i Hill+Knowlton og tilknyttet avdelingen for myndighetskontakt. Han har tidligere vært statssekretær i Finansdepartementet