Kampen om samferdselsbudsjettene gires opp. Spesielt veisektoren står overfor tøffe prioriteringer i tiden fremover.

Av Ole Emil Johnsen, Head of Mobility+Transportation (Samferdsel), [email protected]

og Brage Baklien, Seniorrådgiver og tidligere statssekretær for Frp, [email protected]

Det har de siste 10 årene vært en massiv utbygging av nye veier i hele landet. I 2019 og 2020 ble det åpnet til sammen omtrent 110 kilometer ny motorvei. Det er faktisk mer enn den totale lengden på det norske motorveinettet i 1990. Samtidig er gjeldende Nasjonal Transportplan nesten fire ganger så stor som NTP 2010-2019. 

Alt tyder på at vi nå står foran store veikutt og tøffe prioriteringer fremover. Dette skyldes økte byggekostnader, økte energikostnader, økte rentekostnader, samt den geopolitiske situasjonen. I tillegg blir konkurransen mot alternative politiske prioriteringer betydelig tøffere.  

Flere av prosjektene som Stortinget prioriterte i NTP 2022-2033 står i fare. Viktige prosjekter kan falle helt bort. Nasjonal Transportplan er nemlig ikke en forpliktende plan. Regjeringspartiene kan effektivt spare penger ved å stoppe planlagte prosjekter før de er startet opp. Budsjettforliket for 2022 viser at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er villige til å både heve terskelen for nye firefeltsveier og vektlegge naturhensyn hardere, for å få flertall med Sosialistisk Venstreparti.  

I mange tilfeller står også kommunene og fylkeskommunene i en spagat. De ønsker at staten skal ta mye av regningen, samtidig som de selv ønsker stor innvirkning på måten vei- og samferdselsprosjekter bygges ut. Større veiprosjekter står ofte i konflikt med lokale ønsker om å redusere støy, forurensing og å ta vare på uberørt natur. 

Utslippsfremskrivningene fra Nasjonalbudsjettet 2022 viser at utslippene fra veitrafikken er forventet å falle med over 40 prosent innen 2030. Dette skyldes i stor grad elbilpolitikken og økt innblanding av biodrivstoff. De politiske ambisjonene for utslippskutt i veisektoren er imidlertid enda større. Motorveistopp blir dermed en viktig politisk symbolsak i klimapolitikken. 

Konsekvensen av alt dette er at kampen om å få «sine» prosjekter prioritert skjerpes kraftig. Racet er allerede godt i gang. Aktørene i transportnæringen og interessegrupper vil fremover gire opp kontakten med regjeringen, Stortinget, partiene og andre sentrale interessenter. I en slik prosess får vi både tapere og vinnere. Aktørene som vinner frem, er de som gjør et grundig forarbeid og engasjerer seg politisk, i tillegg til å levere på de formelle kravene.  

Skal man lykkes må man ta hensyn til den politiske situasjonen. Regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet er i mindretall. De er avhengige av Sosialistisk Venstreparti for å få flertall for de årlige statsbudsjettene, og dette gir SV betydelig makt og påvirkningskraft over norsk samferdselspolitikk. Samtidig kjemper Senterpartiet mot Høyre og Fremskrittspartiet om sakseierskapet til samferdselspolitikken, og blør nå velgere til andre partier. Det er lang vei frem til neste Nasjonale Transportplan, men arbeidet med å posisjonere seg må starte nå.