Norske og utenlandske investorer er merkbart mer skeptiske til å investere i Norge enn tidligere. Grunnen til skepsisen er at Norge nå blir oppfattet som et land med økende politisk risiko der næringslivets rammebetingelser endres uten forvarsel.
Tidligere var politisk risiko i Norge ofte begrenset til enkeltbransjer som ble påvirket av uforutsigbare endringer i for eksempel særavgiftene, som Stortingets årlige endringer i engangsavgiften på nye biler. Nå ser vi derimot at et mye bredere spekter av bedrifter har behov for grundige vurderinger av politisk risiko, og at bedriftene har et behov for tydelige strategier for å redusere og håndtere politisk risiko.
Næringslivets behov for politiske risikovurderinger er imidlertid et klart og tydelig faretegn. Dette er den velkjente kanarifuglen i kullgruven. Nedsiden for Norge og norske arbeidsplasser er veldig mye større enn den ekstra arbeidsmengden konsulentbransjen i Oslo sentrum får knyttet til politiske risikovurderinger og politisk risikohåndtering.
Det er flere store utfordringer med politisk risiko i et næringslivsperspektiv. En av de største utfordringene er at Norge er i direkte konkurranse med andre europeiske land med lavere politisk risiko, og at investorer fort kan velge å investere i for eksempel Sverige istedenfor i Norge. En annen utfordring er at næringslivet er helt avhengig av langsiktige og forutsigbare rammebetingelser, fordi bedrifter gjerne har en investeringshorisont som strekker seg mange år frem i tid. Viljen til å foreta langsiktige investeringer påvirkes for eksempel av om man er avhengig av betydelige årlige aksjeutbytter for å betale den særnorske formuesskatten, og om man er villig til å investere i en bransje som over natten risikerer å få mangedoblet selskapsskatten gjennom grunnrenteskatt. Politisk risiko kan også føre til at investorer velger å investere i bransjer med lavere forventet avkastning for å slippe å forholde seg til politisk risiko, eller kjøpe lettomsettelige utenlandske verdipapirer istedenfor å foreta langsiktige investeringer i norske arbeidsplasser. Alle disse tingene skjer nå på en og samme tid.
En god gammel fjellvettregel sier at man bør vende i tide, og at det er ingen skam å snu. Det aller første man må gjøre fra myndighetenes side, er å erkjenne at politisk risiko er en reell og alvorlig problemstilling. Når denne erkjennelsen har sunket inn, må man ta næringslivets bekymringer på alvor. Samtidig må næringslivet bli flinkere til å snakke om viktigheten av gode generelle rammebetingelser, og ikke overfokusere på tilskuddsordninger. Fortsetter Norge i dagens spor kommer vi til å gå glipp av store investeringer i fremtidens arbeidsplasser.