I flere år foran stortingsvalget viste meningsmåligene èn tydelig trend blant småpartiene: all den tid Venstre og KrF kavet godt under sperregrensen på 4%, svevet både Rødt og MDG som regel høyt over den. Hvorfor landet MDG da på bitre 3,94%?

Som så ofte tidligere kretset mye av valgnattens dramatikk i år rundt sperregrensen. Hyllemeter med forklaringer viste hvorfor sperregrensen og dens utjevningsmandater kunne bety liv eller død for småpartiene. Nå var både de og velgerne sultne etter fasitsvaret.

Med løpefart opp Løvebakken

For MDG skulle valgnatten bli sluttspurten til gullmedaljen. Med knappe to og et halvt år over sperregrensen på gjennomsnittet av nasjonale meningsmålinger var trenden soleklar. Stortinget skulle bli grønt og skjønt som aldri før.

Rødt kunne på sin side også vise til en maraton-lignende utholdenhet på meningsmålingene. Etter nesten tre år med målingssnitt over sperregrensen, med et par unntak, skulle de nå få sitt store nasjonale gjennombrudd.

Rødt løp over målstreken med jubel og 0,72% til overs, MDG stoppet 0,06% før mål. Hva gikk galt?

Oljeultimatum til besvær

Kanskje finner vi svaret i august. Da forsøkte MDG å kopiere valgkampgrepet «oljeultimatum» fra stortingsvalget i 2017, der letestans i oljepolitikken gjøres til et absolutt krav for regjeringssamarbeid. Effekten var tilnærmet umiddelbar og todelt.

På den ene siden var ultimatumet nok et godt verktøy for å markere tydelig avstand til andre partier, også miljøpartiene Venstre og SV. Samtidig utelukket MDG seg fra et forpliktende samarbeid med en ny regjering etter valget. Arbeiderpartiet var nemlig, som i 2017, raskt ute med å avvise kravet.

Fordi MDG allerede høsten 2020 signaliserte at de ønsket et regjeringsskifte med AP og SV ga de seg selv derfor et krevende behov for dobbeltkommunikasjon. De støttet at sittende regjering skulle kastes, men ikke at det åpenbare alternativet skulle tiltre.

Å oppnå gjennomslag uten makt

Denne noenlunde ekstreme forhandlingstaktikken kan godt gi resultater på lang sikt, men ikke nødvendigvis ved å sikre MDG fortsatt økende oppslutning. Taktikken flytter snarere gradvis selve debatten på saksfeltet. Etter hvert kan andre partier derfor bli presset til å «følge etter» i egen politikk, særlig om MDG øker oppslutningen for sine løsninger blant velgerne.

Ettersom disse andre partiene ikke har ultimate krav, kan de ta sine skjerpede standpukter inn i forhandlinger og gradvis vinne fram. Til gjengjeld kasserer de selv den politiske seieren og kan bruke den til å hente tilbake velgere fra MDG. Med ett ligger dermed politikken nærmere MDG, til tross for at partiet hele veien var uten en formell maktposisjon.

Hendelsesforløpet er ikke nytt. De senere årene har kanskje særlig innvandringspolitikken i mange land hatt lignende preg. Et eksempel er Dansk Folkeparti, som raste fra 21% i valget 2015 til dagens målinger på rundt 5%, samtidig som dansk innvandringspolitikk ble stadig strengere. Nøkkelen er gjerne innvandringskritiske partier som styringspartiene kanskje ikke vil ta i med ildtang, men gjerne vil hente velgerne sine tilbake fra.

Klimavelgerne som fant seg andre klimaparti

Velgerbevegelser som dette oppstår ikke bare med ultimative krav, men også generelt i kappløpet mellom partiene. I Velgerundersøkelsen fra valget i 2017 kan man blant annet se at Høyre på fire år mer enn doblet andelen velgere som mente at Høyres miljøpolitikk var best. Trenden for partiene totalt sett var enkel og grei: Sakseierskapet på miljø ble fra 2013 til 2017 jevnere fordelt og gjenspeilet i større grad kun styrkeforholdet mellom partiene.

Dersom denne trenden fortsatte inn i årets stortingsvalg, var velgermarkedet for et MDG, som hardnakket påstår at det kun finnes ett miljøparti i Norge, muligens noe begrenset. Velgerne var rett og slett ikke enige i virkelighetsbeskrivelsen. Kanskje har de rett og slett allerede «vunnet» den norske klimadebatten, og fremprovosert en sterkere miljøprofil i andre partier?

Med andre ord er det nok noe sant i det når Une Bastholm antyder at man ikke fikk vist «bredden i det grønne prosjektet». Å bredde ut partiet kunne gjort partiet spiselig for større velgergrupper. Samtidig ville det nødvendigvis måtte bety å forkaste strategien om oljeultimatum og noe av den politiske spissformuleringen de utnytter i dag.

Hvor mange tanker i hodet samtidig?

I bunn og grunn er altså MDG avhengig av en hårfin balansegang. På den ene siden må de til enhver tid være fremst i klima- og miljøpolitikken for å beholde sin troverdighet og bygge politisk profil. På den andre siden må partiet muligens fenge nye velgere for å drive norsk politikk i sin retning, også fra utsiden av maktens korridorer.

Kunsten å kommunisere både en skarp profil og et budskap som favner en bredere målgruppe, er ikke enkel. Samtidig kan evnen til nettopp dét være helt avgjørende. Ikke bare for politiske partier, men for alle aktører som vil posisjonere seg riktig i samfunnet vårt.

Bedrifter som vil påvirke sine rammevilkår, kommuner som søker gjennomslag eller toppledere under stort press, må alle forholde seg til denne samme balansegangen. Og får du det til, står alle dører åpne.