Debatten om formuesskatten har økt i styrke etter at Kjell Inge Røkke nylig flyttet til Sveits. Dette er kommunikasjonsfaglig sett en interessant debatt. Politiske standpunkter som står seg over tid må nemlig både bygge på troverdige fakta, og samtidig appellere til folks følelser.

Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. Det er neppe tilfeldig at våre naboland Danmark (1997), Finland (2006) og Sverige (2007) for lengst avviklet formuesskatten. Tilhengere av formuesskatt har derfor hele bevisbyrden og må forklare hvorfor norskeide arbeidsplasser i Norge skal ha en høyere skatt enn norske arbeidsplasser som er eid fra utlandet. Her bruker tilhengere av formuesskatt fakta som viser at andre land har høyere eiendomsskatt enn Norge, og at både formuesskatt og eiendomsskatt inngår i total eierbeskatning. Dette er imidlertid en bruk av fakta som neppe overbeviser særlig mange, for man hopper da bukk over et vesentlig poeng. Formueskatten kan man flytte fra, mens eiendomsskatten får man enten man bor i Norge eller ikke. De som argumenterer med at Norge har gunstig beskatning av eierskap mangler også gode eksempler på at Norge har klart å trekke til seg investorer fra andre land.

Tilhengerne av formuesskatt har sterkere kort på hånden når det gjelder retorikk som appellerer til følelser. Her har vi sett en historiefortelling som appellerer til instinkter som ligger dypt i mange menneskers natur. For eksempel har vi sett en polariserende retorikk om at enkelte fyller jakkeforet med penger, og at det norske samfunnet kan klare seg uten privateide norske arbeidsplasser. Man har også brukt en retorikk om at norske investorer bør føle seg forpliktet til å bidra til det norske samfunnet til den dagen man dør. Det harde debattklimaet bidrar neppe til at flere blir boende i Norge over tid, men det er kanskje heller ikke målet.

Debatten om hva slags eierbeskatning Norge skal ha kommer sannsynligvis til å tilta i styrke fremover. Det kan også dukke opp helt nye momenter – for eksempel om en eller flere populære hyttekommuner i kjøreavstand til hovedstaden ønsker å gjøre som Bø i Vesterålen. Det er også mulig at en mer pragmatisk holdning vinner frem, og at politiske aktører etter en stund heller vil diskutere hvilken skattepolitikk Norge og norskeide arbeidsplasser faktisk er tjent med over tid. Det blir uansett spennende å følge debatten fremover med kommunikasjonsfaglige øyne.