Årets trontaledebatt var preget av mange kjente skillelinjer mellom høyre og venstre, men også nye dynamikker internt i hver av blokkene som ligger som jokere i tiden framover. Partiene spisset budskapene og raslet med sablene før valgdagen 13. september 2021.

Kronprins Håkon, som er fungerende regent mens Kong Harald er sykemeldt, leverte for første gang trontalen på vegne av regjeringen. Det var som forventet koronapandemien og den økonomiske krisen den har utløst som dominerte talen. Forhåpentligvis er en vaksine godkjent rundt årsskiftet, slik at et bredt vaksinasjonsprogram kan starte, og vi kan nå «målet om å ta hverdagen tilbake».

Det er selvsagt stor usikkerhet er knyttet til dette. Derfor slo regjeringen fast at mange av støtteordningene og de ekstraordinære tiltakene kommer til å fortsette, og at de løpende må vurdere behovet for endringer. Samtidig har regjeringen slått fast ambisjonen sin om å få igjennom enkelte prestisjeprosjekter som selv vil skape splid og usikkerhet når de når Stortinget, blant annet bygging av fullskala anlegg for fangst og lagring av CO2 og rusreformen.

Et valg på sperregrensen
Mens trontalen typisk redegjør for regjeringens politikk i stortingsperioden som kommer, omhandler stortingsmeldingen rikets tilstand og hva regjeringen allerede har gjort. I år leverte kunnskapsminister Guri Melby denne redegjørelsen. Venstre valgte nylig Melby til leder, og hun har på én uke derfor gått fra å være regjeringens «junior-minister» til visestatsminister og den som tar over roret dersom noe skulle hende statsminister Erna Solberg.

At det nettopp var hun som holdt denne talen illustrerer noe av det nye i norsk politikk. Før et valg som sannsynligvis kommer til å bli avgjort av sperregrensa, ligger fire partier, to på hver side, og dupper rundt det magiske firetallet. Rødt har de siste årene gjort et byks på meningsmålingene, og drar nytte av velgerflukt fra Arbeiderpartiet. KrF sliter med å mobilisere andre enn sin harde kjerne. MDG har skapt rabalder før, og kan fort ende opp med å kapre nok stemmer til å gi venstresiden flertallet fra 2021.

Trontaledebatten
I trontaledebatten har partiene en suveren mulighet til å løfte de større skillelinjene i norsk politikk. «Valget til neste år blir et ideologisk valg», erklærte Jonas Gahr Støre. I kjent stil trakk han fram økonomiske ulikheter, aktiv nærings- og arbeidslivspolitikk og større investeringer i offentlige tjenestetilbud som kampsaker. Støre varslet også at forholdet mellom by og land kommer til å stå sentralt, og la seg sånn sett nært Marit Arnstad, parlamentarisk leder for Senterpartiet, som brukte sitt innlegg til å påpeke at distriktselementet var fraværende i regjeringens framlegg.

Dette vinket fra Støre til Senterpartiet var ventet. I en måling fra Kantar, gjort for TV2 denne uken, er Senterpartiet nesten jevnstore med Arbeiderpartiet. Trygve Slagsvold Vedum nekter å peke på Jonas Gahr Støre som Senterpartiets statsministerkandidat. Selv om det er urealistisk at Senterpartiet vil oppnå bred nok støtte for egen regjeringsledelse, er utspillet avslørende. Hvis denne trenden fortsetter ligger alt til rette for interne maktkamper i regjeringsalternativet som vil gi et tilslag i norsk politikk vi ikke har sett på mange år.

Stor politisk usikkerhet
Fremskrittspartiet skal denne høsten for første gang definere sin rolle som støtteparti når forhandlingene om statsbudsjett begynner. Siv Jensen varslet kamp om KrFs hjertesak, bistandsmidler, samt om avgifter, spesielt på varer med salgslekkasjer over svenskegrensa, og pensjonistenes kjøpekraft. I et budsjett med allerede betydelige merutgifter på grunn av koronasituasjonen, kan forhandlingene med et Frp som har et sterkt markeringsbehov, bli svært dyre.

Alt i alt legger dette til rette for en politisk høst og et politisk år med stor usikkerhet. Vi forventer slag, selvsagt mellom blokkene, men også innad i dem. Trontaledebatten var sånn sett en forsmak på en tid som blir preget av nye parlamentariske dynamikker.